Meniere`s sykdom | Svimmelhetssenter

Ménière's sykdom

Ménière's sykdom er en reaksjon som gir økt veske og påvirker det indre øret, som gir utslag i symptomer som påvirker både balanse og hørsel. Studier varierer fra 17-200/100000 i befolkningen.

Explore

Den nøyaktige etiologien for Ménière's er fortsatt ukjent. Sykdommen antas å være multifaktoriell, med hypotetiske årsaksfaktorer som inkluderer genetiske predisposisjoner, miljøpåvirkninger, infeksjoner, virale infeksjoner, hormonelle ubalanser, migrene, autoimmune responser, allergiske reaksjoner og traumer.

Kjennetegnet ved Ménière's er grundig dokumentert, hvor det kan påvises en økning av væske i labyrinten i det indre øret. Den endolymfatiske hydropsen viser en progressiv økning parallelt med sykdomsforløpet, hvor den gradvis deformerer vestibulum og cochlear. Det er imidlertid fortsatt usikkert om vesken skyldes økt produksjon, redusert resorpsjon eller en kombinasjon av disse faktorene
Ved et klassisk anfall med Ménière's sykdom, vil symptomene fra balanseorganet gi pasienten en opplevelse av akutt vertigo/svimmelhet som varer fra 20 minutter til 12 timer (mulig Ménière's opp til 24 timer). I denne perioden vil pasienten oppleve balanseproblemer, kvalme og muligens oppkast. Fra hørselsorganet vil symptomene inkludere hørseltap, tinnitus og en følelse av trykk/vann i øret. En hørselstest under et akutt anfall kan påvise nedsatt hørsel, spesielt i de lavere toneleiene.

Symptomene varierer i begynnelsen av Ménière's sykdom, hvor både balanse- og hørsel symptomene vanligvis normaliserer seg etter en periode. Dette kan gjøre det vanskelig å diagnostisere Ménière's i starten. Etter hvert som pasienten har flere anfall, tar organene permanent skade som fører til nedsatt balanse, hørselsnedsettelse og tinnitus. Etter hvert som disse endringene skjer vil svimmelhetssymptomene under et anfall ofte bli mindre uttalt, mens hørselen gradvis forverres ved nye angrep. De fleste rammes kun på en side, men ca 20-30% kan få det på begge sider.
Som nevnt er det ikke alltid like lett å sette diagnosen helt i starten, ettersom funksjonen kommer tilbake etter anfall i starten av sykdomsforløpet. Det finnes ikke en spesifikk test eller bilde som kan gjøres, og diagnosen får man på grunnlag av historikken og summen av tester på kontoret.

2 eller flere episoder med akutt svimmelhet som varer fra 20 minutter-12 timer

Fluktuerende nedsatt hørsel i lave- til mellomtoner.

Andre vestibulære diagnoser er utelukket.

Under eller like etter et anfall vil det i starten kunne være funn på både hørsel og balanse problematikk.

En hørselstest vil kunne påvise hørselstap. I begynnelsen er det som regel de dype toneleiene som blir påvirket.

For balansen/svimmelheten vil det under et anfall være et klinisk tegn man kan se på øynene kalt nystagmus. Ettersom balanseorganet på en side er påvirket vil det gi en sideforskjell mellom nervene som går fra balanseorganene til øyene. Denne forstyrrelsen gir hjernen et inntrykk at pasienten “spinner rundt”, hvor øynene vil slå i en retning.

Det er også tester som må gjøres for å se om nerven har tatt skade. For Ménière's er den beste testen kalorisk test. I dette tilfelle spyler man vekselsvis kaldt eller varmt vann/luft inn i øret fra høyre eller venstre side. Har nerven tatt skade som ofte er tilfelle med Ménière's, vil en sideforskjellen komme frem på denne testen.

En annen test som også hyppig gjøre for å undersøke nervefunksjon er vHIT. Dette er et måleinstrument som dynamisk registrerer om øyene klarer å følge hodets bevegelse i høy hastighet. Dersom det er skade på nerven vil denne være funksjonen være nedsatt.
Akutte fase:

Under et anfall finnes det ikke behandling på det nåværende tidspunktet som kan stoppe anfallet, men det er mulig å få kvalme- og svimmelhets reduserende medisiner som lindrer symptomene.

Langvarig behandling:

Det finnes flere forskjellige behandlinger som muligens kan redusere hyppigheten på anfallene. Disse er delt inn i konservative metoder og destruktive metoder for de som er hardest rammet.

De konservative metodene inkluderer livsstilforandringer, kortikosteroider og funksjonsbesparende operasjoner.

En livsstils forandring i dette tilfelle inkluderer flere faktorer. Det er en mulig assosiasjon mellom Ménière'sanfall og stress, hvor det derfor er anbefalt moderat trening og unngå unødvendig overarbeid, stress og hard trening. Det er i tillegg en rekke kostholdsråd som å redusere salt, kaffe, alkohol, hvor alle kan påvirke væskebalansen. Det er også forskning som pågår hvor det kan se til at høyt blodsukker kan påvirke anfall.

På medisinfronten er flere forskjellige medisiner som kan prøves. Typisk prøves det vanndrivende medisiner for pasienter med Ménière's. Her er det mange forskjellige typer, hvor de alle på forskjellige måter vil prøve å redusere salt ioner.

Betahistamin er en annen medisin som ofte benyttes for Ménière's. Denne kan redusere både hyppigheten og grad av symptomer.

Det er også mulig å få kortison behandling. Dette er en prosedyre hvor kortison injiseres direkte inn i øret for lokal effekt, og studier har visst bedring i både balanse og hørselsrelaterte symptomer etter behandling.

Det er også mulig å prøve ventilasjonsrør i trommehinnen.



Av de destruktive metodene som kan utføres inkludere:

Gentamycin injeksjon. Dette er en antibiotika medisin som reagerer med det indre øret og ødelegger det vestibulære apparatet. Dette vil dermed stoppe de svimle anfallene ettersom funksjonen allerede er borte.

Vestibulær nevrektomi er et kirurgisk inngrep hvor den vestibulære nerven kuttes. Dette gir permanent skade til nerven, som igjen fører til at svimmelhetsanfallene stopper.

Labyrintektomi er et annet inngrep hvor det indre øret blir kirurgisk fjernet. Dette medfører komplett tap av både balanse og hørsel på siden som blir operert.
Ménière's sykdom har et langvarig og uforutsigbart forløp med hensyn til anfallstidspunkt, hyppighet og alvorlighetsgrad. Typisk blir anfallene sjeldnere og mindre intense over tid. De fleste rammes unilateralt, men 20-30% kan som sagt få symptomer fra begge sider. Symptomer kan dermed varierer fra moderate ensidige plager til uttalte bilaterale problemer. Selv om diagnosen varer livet ut, kan sykdommen gå i remisjon. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle plager forsvinner, da mange fortsatt har balanseproblemer, tinnitus og nedsatt hørsel, men de akutte anfallene blir da borte.